Klatretur til Frankrike!

I uke 42 og 43 var hele B3 friluftsliv på tur, til Correns, som ligger i Provence, Frankrike. Hovedopplegget var klatring på det lokale cragget i Correns, men vi hadde også ca to studenttema om dagen. Det var en fin blanding av faglig innhold og lek og moro. Vi hadde mye fokus på klatringen, og at vi alle sammen skulle føle oss trygge og sikre på det å lede og det å snu. Jeg har derfor valgt å skrive om det å snu (altså, tre tauet gjennom toppfestet) i dette blogginnlegget.

For det første er det viktig å gjøre nødvendige forberedelser på bakken, før en begynner å klatre. Det er viktig at en har nok ekspresslynger, minimum to skrukarabinere og en kuhale klar. En kuhale er en 120 slynge som en struper i sentralløkka og har en skrukarabiner i enden. Siden en 120 slynge kan være litt lang, er det lurt å lage to overhåndsknuter på kuhalen, slik at en får tre "celler", og kan variere lengden på kuhalen etter hvordan det ser ut på toppen. Av og til er det behagelig å ha en kort kuhale, og av og til en lang.

Når du kommer til snufestet og skal fires ned igjen, må du tre tauet inn i sikringspunktet. Løsningen på dette avhenger av hvordan snufestet ser ut. Dersom det er to limbolter, skal tauet tres gjennom dem. Om det er to limbolter med en kjetting mellom seg, med en ring på midten, skal tauet tres gjennom den, DERSOM den ikke ser slitt og eller utrygg ut. I det tilfellet kan man vurdere å sette igjen en karabiner eller ekspress som backup. Det er bedre å sette igjen en karabiner til 80 kr, enn å deise i bakken. (Trondstad, 2005)

Vigdis har en blå kuhale rundt livet, klar til å klatre som nestemann.

 Jeg tar i dette innlegget utgangspunkt i at det er to  gode limbolter som snufeste. Når en kommer til toppfestet, fester en en vanlig ekspress, og hekter inn tauet, slik en gjør i en mellomforankring. Deretter ber en sikrer om å stramme tauet. Da kan hen henge i tauet og løsne kuhalen en har rundt livet, og feste den i den andre limbolten. Husk å skru karabineren helt igjen. Så ber en sikrer om å få slakk, slik at en kan sjekke at en henger i kuhalen. Når det er sjekket og godkjent, roper en selvforankret. Da gir sikrer ut tau, slik at en kan dra opp ca 1.5 m og slå en åttetallsknute, feste en skrukarabiner i knuta og i sentralløkka. Når den er skrudd igjen, kan en knyte opp den originale åttetallsknuta, og tre tauet gjennom te to limboltene, og deretter knyte seg inn igjen. Så løsner en den doble åttetallsnuta og ber sikrer stramme opp. Stram tauet såpass at en henger i tauet, og avlaster kuhalen, så en ser at det er gjort riktig og holder. Når dette er sjekket, løsne kuhalen, og be sikrer ta deg ned. (Tronstad, 2005)

Det er viktig å bli trygg på å snu på toppfestet, for egen sikkerhet. Den enste måten å bli trygg på, er å gjøre det mange ganger. Mange crag og klatrevegger har etablerte "toppfester" i en slik høyde at en kan stå på bakken og trene på det. Det kan være en fin løsning til man føler seg litt tryggere, og er klar for å trene på det oppe i veggen. Et tips er å snu hver gang, selv om kanskje klatrekompisen din også skal lede ruta etter deg. Da får du det skikkelig inn i fingrene og det blir etterhvert automatisert.

Litteratur 

Tronstad, Stein. 2005. Innføring i klatring. Akilles, Oslo

Foto

Alle foto: Thea Foss von Ahnen

Veiledertur

I uke 41 hadde vi B3 studentene ansvar for veilederturen, med B1 og B2 som "deltagere". B3 hadde det fulle ansvaret, det vil si for både forberedelse, gjennomføring og evaluering. Dette var en veldig fin måte å trene på å ha ansvar for folk på tur. Det ble noe kunstig, siden vi kjente noen av studentene fra før, men det gjorde ikke noe. Jeg har valgt å skrive om etikk i dette blogginnlegget, da det er en svært viktig del av veilederrollen.

Bålkos
Foto: Thea Foss von Ahnen

Definisjon på etikk

Når en er på jobb, og er ansvarlig veileder, vil en alltid måtte ta avgjørelser, som skal være etisk riktige. Etikk er altså de avgjørelser som en tar i henhold til moral og normer. Det er avgjørende for hva et individ ser på som rett og galt. Etikk kan ses på som fundamentale regler for hvilke handlinger ulike individ tar. Hva slags normer og verdier et individ har er forskjellig og kommer an på hvor individet er fra og hva slags normer og verdier som gjelder i miljøet han eller hun kommer fra.

Melis på toppene
Foto: Thea Foss von Ahnen

Prinsippiell etikk

Vi kan dele de fleste tilnærminger til etiske avgjørelser i to; prinsipiell- og virtue etikk. Den prinsipielle etikken følger ifølge Priest og Gass (2005) proaktive regler som ofte er bestemt av en styrende organisasjon. Den prinsipielle etikken er basert på at problemene/avgjørelsene en ser på er noenlunde like, og kan kobles til andre, liknende situasjoner. Prinsipiell etikk er å være en profesjonell og etisk veileder, uavhengig av situasjon. Ifølge Preist og Gass (2005), ber den prinsipielle etikken deg om å se på utsiden av situasjonen, for å kunne være objektiv i den etiske avgjørelsen.

Solnedgang
Foto: Thea Foss von Ahnen

Virtue etikk

I virtue etikk ser en på de spesifikke faktorene og innflytelsene i hver handling. Hver handling skal være korrekt, og isolert fra andre hendelser. Ifølge Preist og Gass (2005), legges det vekt på å være en moralsk veileder, der hver situasjon eller hendelse blir vurdert uavhengig av hverandre. Det legges vekt på profesjonell oppførsel utifra kontekst, ærlighet, omtanke og sensitivitet er viktige stikkord for virtue etikk. Viktige spørsmål en stiller seg er; «Hva ville en ærlig person gjort?», «Hva ville en omtenksom person gjort?» og «Hva ville en sensitiv person gjort?». Priest og Gass (2005) peker på at en veileder som bruker virtue etikk, ønsker å være en best mulig veileder for akkurat den gruppen han eller hun har med seg. De har også et ønske om å ta mest mulig vare på naturen.

Leirliv
Foto: Thea Foss von Ahnen

Kitchener's ethical decision model

Kitchener’s model of decision making består av flere trinn, etterfulgt av en prosess med etisk begrunnelse, som ser på problemene I en progressiv sekvens. Dersom du ikke kan ta en veloverdreid etisk avgjørelse på første trinn, går du ifølge Preist og Gass (2005) videre til neste trinn i modellen, som vanligvis er litt mer abstrakt i sin tilnærming til problemet. De fem trinnene heter; intuisjon, evaluering av muligheter, etiske regler, etiske prinsipper og etiske teorier

Høsthimmel
Foto: Thea Foss von Ahnen

Etiske retningslinjer for friluftsliv veiledere

Association of experiential education’s therapeutic adventure professional group har laget syv retningslinjer for hva som bør ligge til grunne ved etiske avgjørelser for friluftslivsveiledere. Ved bruk av disse syv retningslinjer må man ikke glemme og ta etiske riktige avgjørelser kun på bakgrunn av disse. De syv retningslinjene er:

1.      Kompetanse

2.      Integritet

3.       Ansvar

4.       Respekt

5.       Bekymring

6.      Anerkjennelse

7.      Objektivt syn

”Competence refers to not working beyond your capability. Integrity refers to using honesty, fariness, and respect with client interactions and peer relations. Responsibility refers to caringfro the clients well beingas well as the environment’s. Respect refers to the fundamental rights, dignity, and worth of clients physiological and psychological needs and well-being. Recognition refers to social responsibility toward the community and society’s needs. Objectivity refers to not establishing relationships with clients beyond the toles of leader and client.” (Gass& Priest, 2008)

Litteratur:

Bok:

Michael A. Gass, Simon Priest,(2005) Effective leadership in adventure programming. Champaign, Ill. : Human Kinetics. 2 utgave. 

Naturbasert turisme i Solund

I uke 37 var B3 på tur til Litle Færøyna, Solund. Vi skulle gjennom et grunnkurs i kajakk og få prøve gamle bruksbåter som færing og bakkejekt. Vi hadde temaer som fisking, med garn og stang, vi hadde orientering til sjøs og vi snakket en del om naturbasert turisme. Naturbasert turisme er en vei mange vil velge etter endt utdanning, så dette blogginnlegget skal handle om nettopp det.

Naust

Naturbasert turisme baserer seg på nettopp naturen. Naturen er en ressurs for reiselivet, og det er naturen som helt eller delvis trekker turistene. Mehemetoglu (2007) definerer naturbasert turisme som menneskers aktiviteter når de besøker naturområder utenfor sine vanlige omgivelser. Mehemetoglu (2007) deler naturbasert turisme inn i noen undersegmenter. Et segment er det han kaller økoturisme, som er en form for turisme som går ut på det å reise til relativt uberørte naturområder, se på plante- og dyrelivet og nyte landskapet. Økoturismen bidrar iform av verning, læring om miljøet og med deres økonomiske bidrag til lokalsamfunnet.

Neste segment Mehemetoglu (2007) forteller om er spennings/eventyrreiser. Det defineres som en reise til en bestemt destinasjon, med et mål om å delta i spennende, grensesprengende aktiviteter, i et naturlig miljø. De aller fleste spenningsreisende ønsker å lære noe på turen sin, men det er som regel ikke naturen som er hovedgrunnen til at de reiser. Det er derfor ikke like stort samsvar mellom spenningsreiser og naturbasert turisme som med økoturisme. For de spenningsreisende muliggjør naturen, den er ikke årsaken.

Kulturbasert turisme er neste segment Mehemetoglu (2007) nevner. Der er det kulturen, i stedet for naturen, som er årsaken til strømmen av turister til en bestemt destinasjon. Siste segment er sol- og badeferier, der en faktisk er avhengig av naturen, men den blir ikke betraktet som en del av den naturbaserte turismen.

Med skyssbåten fra Litle Færøyna

Til slutt snakker Mehemetoglu (2007) om fenomenet geoturisme. Det blir definert som en form for turisme som tar vare på, forsterker og fremhever destinasjonens egenart, miljø, kultur, estetikk og kulturarv. Geoturisme blir sett på som en type turisme som gir tilbake til lokalsamfunnet og som en bærekraftig turisme. Det kjennetegnes også ved at det gir turistene en kvalitetsopplevelse, som generer til gjenbesøk, det bidrar til økonomi i lokalsamfunnet, involverer både turister og lokale og til slutt styrker det integriteten til destinasjonen.

Litle Færøyna

I Solund følte jeg meg i aller høyeste grad som en geoturist, der lokalsamfunnet, naturen og kulturen stor i høysetet.

Litteratur:

Mehemetoglu, M. (2007). Naturbasert turisme. Fagbokforlaget

Foto:

Thea Foss von Ahnen

Klatremus

I uke 35 har hele B3 hatt klatreundervisning på Kvam. Vi har hatt en innføring i sportsklatring på lavlandsklippe. I ukens siste tre dager ble det arrangert et frivillig NF godkjent fjellklatrekurs. Jeg har derfor valgt å skrive litt om fjellklatring i dette blogginnlegget.

"Racket" opp, og klare!!

Safety first ;)

Kurset foregikk i Hemsedal, og vi brukte Skurvefjell som base. Første dagen klatret vi som toere på en lett gradert rute på Skurvefjell. Når en klatrer i fjellet, bruker en to havtau, i stedet for ett heltau. Det er det tre hovedgrunner til; dersom det kommer steinsprang og kutter ett tau, har vi fortsatt ett, vi får lenger tau ved rappell og en kan minske taudrag ved å klippe ett tau på venstre side og det andre på høyre side. Halvtau skal alltid brukes sammen med ett annet halvtau, ALDRI alene.

Før en nummer en klatrer av gårde, skal nummer to binde seg inn i endene av tauene, slik at kameratsjekken kan utføres. Det er lurt å gå igjennom tauene før en binder seg inn, for å unngå knuter og for å sjekke at det ikke er noen skade på tauene. Når nummer en begynner å lede taulengden, er det viktig med en sikring tidlig, da spesielt når en står på standplass lenger opp i fjellsiden. Dette gjøres slik at sikrer får fallet i riktig dragretning, og unngår å bli revet nedover ved et tidlig fall. (Trondstad, 2005)

Utsikt fra Skurvefjell, Pastorale II besteget!

Når en klatrer i fjellet kan det være snakk om lange taulengder, mye vind og vær og det kan være vanskelig å høre hva den andre sier. Det er derfor viktig at en er flinke med kommunikasjonen. Når klatrer nummer en har laget en trygg standplass, med to uavhengige sikringer, som tåler drag både opp og ned, roper vedkommende STANDPLASS eller SELVFORANKRET! Det betyr at klatrer er sikkert festet, og sikrer kan koble ut taubremsen og rope TAU FRITT. Da drar klatrer nummer en opp det resterende tauet, og gjør fester på taubremsen. Når alt er klart ropen han SIKRING KLAR. Da kan klatrer nummer to begynne å klatre, evt. løsne seg fra og renske standplass. Klatrer nummer to kvitterer med KLATRER! Andre ord som brukes er: TAU INN, TAU UT, STEIN. Det er svært viktig med god og enkel kommunikasjon, for å forhindre ulykker, og for at alt skal gå så glatt og effektivt som mulig. (Trondstad, 2005)

Når en har kommet til topps, og skal gjøre returen, kan det være en fordel å ha med føreren, for returen er ikke alltid like enkel å finne. Ofte må en rappellere ned enkelte partier. Da må en ofte sette igjen en slynge eller en taustump. Det beste er om en finner et egnet rappellfeste. Det kan være en stein på størrelse med en vaskemaskin eller større, som står godt og ikke i fare for å skli ut. Ett tre med en tykkelse på ett lår fungerer også fint, men vær obs på kvaliteten på treet og røttene. (Trondstad, 2005)

Kiler og kammer

Det er mye å huske på, og konsekvensene for å gjøre feil, er store. Husk derfor på å klatre med god margin, både når det gjelder vanskelighetsgrad og sikkerhet. GOD TUR!

Litteratur:

Tronstad, Stein. (2005) Innføring i klatring. Akilles, Oslo

Alle foto:

Thea Foss von Ahnen

Skitur på Jostedalsbreen mai 2013

I slutten av mai dro B2 friluftsliv på en tredagers-skitur over Josten. Vi gikk opp fra Gjerde og kom ned i Fjærland. Vi hadde veldig variert vær, med god- og dårlig sikt. Vi hadde med alt nødvendig utstyr til å krysse breen, og kjørte ned Suppehellebreen i taulag. I dette blogginnlegget skal jeg ta for meg innbinding i taulag. Dette er fort gjort å glemme, men svært viktig at blir gjort riktig.

Over Jostedalsbreen er det enkelte brefall det er fare for å gå igjennom snøbroer, og en må derfor gå i taulag. Når en går med stor sekk, er det anbefalt å bruke både sittesele og brystsele, slik at en ikke blir hengende med hodet ned. Disse to selene blir bundet sammen av et innbindingstau, som også hovedtauet blir bundet inn i.

Innbindingstau, brystsele og sittesele, fra Tuftebreen 2012

Taulag på Nigardsbreen høsten 2012

Ifølge Haslene (2011) er det viktig at det er lik avstand mellom hver av medlemmene i taulaget. Når avstanden er jevn, lager man en åttetallsknute, til å binde seg inn i. Haslene (2011) forteller at en skal starte med å tre innbindingstauet parallelt med sentralløkka, nedenifra. Deretter skal en tre løkka fra bretauet inn på innbindingstauet. Så slår man en åttetallsknute, og lar den ene enden av innbindingstauet gå igjennom løkka på bretauet. Videre forteller han på at man fører de to endene på innbindingstauet gjennom de to festepunktene på brystselen.  Deretter festes de to endene sammen, ved hjelp av to enkle eller doble (avhengig av lengden på innbindingstauet) fiskeknuter.

For å kunne justere avstanden innbyrdes i taulaget, peker Haslene (2011) på at hver enkelt har to klemknuter på bretauet. En foran og en bak. Disse skal festes i en skrukarabin som er festet i sentralløkka. Dette gjør det lettere å justere, slik at en i alle tilfeller kan ha et stramt tau mellom seg.

Til slutt peker Haslene (2011) at det er viktig med en kameratsjekk, som vi kjenner fra klatringen. Da går en to og to sammen, og sjekker hverandres knuter, seler og karabiner. Sjekke at alle spenner er lukket, tau tredd riktig og at skrukarabineren er skrudd igjen. På denne måten sikrer en at alle har gjort det riktig, og ikke glemt noe.

Litteratur:

Haslene, Sindre. (2011) Breboka. DNT Fjellsport

Foto:

Thea Foss von Ahnen

Hurrungane 6.- 8. mai.

I begynnelsen av mai dro hele B2 friluftsliv på tredagerstur til Hurrungane, nærere bestemt Ringsdalen.  Der hadde vi camp, og hadde turer og andre aktiviteter ut fra det området. Første dagen hadde vi fokus på å bevege seg i bratt terreng, kameratredning på snødekt bre og bruk av GPS. De to siste dagene ble brukt på toppturer i området.  Jeg vil i dette blogginnlegget komme nærmere inn på snøbakketeknikk, og bevegelsesteknikk i snødekt terreng.

Når en beveger seg i bratte partier med snø, er det viktig å ha oversikt over faremomentene ifølge Haslene (2008). Det er viktig å se på bratthet, utglidningsfare, rasfare. Haslene peker også på at det bør vurderes om det skal brukes mellomforankringer, dersom gruppen går i taulag og det er bratt.

Når det er bratt, er det enklest å gå på skrå oppover, ifølge Haslene (2008). Førstemann lager gode spor, mens enhver etter har ansvar for å utbedre sporene for de som kommer bak. Isøksa bør en ha i den handa som er nærmest bakken, for støtte.  Dersom det blir så bratt, at skrågange ikke er trygt, benyttes «stakkatogange». Haslene (2008) beskriver stakkato gangen ved at en står vendt mot bakken, med begge hendene på hodet av isøksa, og føttene inntil hverandre. Videre stikker en øksas skaft dypt ned i snøen, slik at en får en slags forankring.

Foto: hvitsterk.no

Videre peker Haslene (2008) på at det er viktig å holde lavest mulig på skaftet, slik at vektarmen blir minst mulig, og øksa ikke blir dratt ut dersom bena glir ut. Når en beveger seg oppover, tar en to steg, og flytter øksa. Haslene peker på at trinnene bør være i lik høyde og store nok til å stå trygt i. Stakkato gang kan bruker oppover, nedover og til siden. Men dersom det er så bratt at stakkatogang kreves, bør en vurdere tau og mellomforankringer.

Isøks
Foto: oslosportslager.no

Skulle en være så uheldig å ski ut, er det ifølge Haslene (2008) viktig å komme seg på magen, med bena først. Isøksa må dras under magen i et såkalt bremsegrep, som gjør oppbremsingen enklere. Har en på stegjern, er det viktig å heve bena, slik at en ikke vipper rundt. Har du ikke isøks, er det mest effektivt å «reise» seg opp på alle fire og bremse med ben og armer.

Litteratur

Haslene, Sindre. (2008). Breboka. DNT Fjellsport

Foto

www.hvitsterk.no

www.oslosportslager.no

Egenferd Hardangervidda

Uken etter påske var det duket for egenferd for gjengen på B2. Vi delte oss selv i grupper på ca fire. Rammene var fjellski, under 30 grader bratthet og innenfor Norges grenser. Min gruppe valgte Hardangervidda, med Finse som utgangspunkt. Vi hadde planlagt en rute, med flere alternativ. Vi endte opp med å ikke følge noen av de planlagte rutene, og måtte følge kriseplanen da vi fikk sykdom i gruppa. Dette blogginnlegget skal derfor omhandle ferdplanlegging.

Ifølge Horgen (2010), er det å legge tid og arbeid i planleggingen av lange vinterturer, svært viktig. Han peker på at det å planlegge godt, sikrer at en velger en ferd etter evne, og i et område etter evne. Utgangspunktet for planleggingen er gruppa som skal på tur, området turen skal skje i og hva som er målet med turen. Det er viktig at alle på gruppa har de samme forventningene for turen. På denne måten unngår en konflikter og skuffelser underveis.

Videre peker Horgen (2010) på at en kan lage en plan A, B og C (kriseplan).  Plan A, er hovedplanen, som er ferden en ønsker å gjennomføre. Med utgangspunkt i plan A, lager en plan B, med endringer der en kan tenke seg det kan trenges. Eksempelvis ved skredfare, utløpsfare, dårlig vær, dårlig sikt, slitne gruppemedlemmer, skade og lignende.

Plan C er kriseplanen, som en tar i bruk om det inntreffer ulykker eller uhell.  Horgen (2010) peker på at kriseplanen må være vel gjennomtenkt og forberedt. Hvem har mest førstehjelpserfaring? Hvem har med førstehjelpsutstyr? Desto mer som er planlagt og forberedt, jo lettere og enklere blir det å takle en eventuell krisesituasjon.

Til slutt nevner Horgen (2010) at det kan bli naturlig å avvike fra planene i visse tilfeller, men en må tenke på visse ting. Eksempelvis dersom en havner i en situasjon der det blir satt i gang en leteaksjon.  På vår egenferd over Hardangervidda, ble det ene medlemmet i gruppa snøblind. Vi utførte så god førstehjelp som mulig, og valgte å avslutte turen, og fine korteste rute ned til vinterbrøytet vei.

Litteratur

Horgen, Andre. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget

Foto

Alle bilder av Thea Foss von Ahnen

Vigdalen

Hele B2 friluftsliv var i februar på en todagers tur til Vigdalen, i Jostedalen. Målene for turen var redning i skred, og veivalg. Vi brukte første dagen på redning og andre dagen på veivalg, hvor vi var på topptur på Buskrednosi. Jeg har valgt å bruke dette blogginnlegget til å skrive om søkelinje med søkestang. Vi fikk erfare hvor vanskelig det var å finne skredtatt uten S/M.

Aller først utfører man et overflatesøk der man går over skredet, og ser etter votter, hender, fingre o.l. Om man ikke finner den savnede, setter man i gang med søkestengene, i en søkelinje. En tar utgangspunkt i eventuelt medrivningspunkt, eller ved eventuelle funn i overflatesøket og lager en primær søketeig for å avgrense.  Det kan være lurt å markere ytterpunktene før man begynner, til senere.

Lederen i gruppa organiserer en linje, der en står fingertupp mot fingertupp, og står selv på en av endene for å ha oversikt, ifølge Horgen (2010).

Foto: rødekors.no

 Videre sier Horgen at alle deltakerne i søketeigen skal utføre et såkalt trepunktssøk.  Det vil si at hver og en søker i tre punkter. En står med skulderbreddes avstand mellom bena, søker først ut på siden ved venstre fot, deretter midt fremfor seg og tilslutt fremfor høyre fot.

Hvert trepunktssøk avsluttes med å hvile søkestangen mot skulderen, slik at søkelinjeleder ser når alle er klare til å ta ett steg frem, ca 70 cm. Det er svært viktig at avstanden mellom søkene ikke overstiger 75 cm på overflaten, da kan man få lommer som ikke blir gjennomsøkt. Søkestangen skal stikkes rett ned, og det er viktig å ha votter eller hansker på hendene. Ellers kan fuktighet fra hendene fryse til is på søkestangen forteller Horgen (2010). En søker 1,5 – 2 meter dypt.

Mens en søker er det viktig å være oppmerksom, konsentrert og lytte etter lyder. Videre sier Horgen (2010) at ved funn er det viktig å la søkestangen stå, og rope funn, slik at graveteamet kan komme til raskt. Vi hadde flere skredscenarioer, og brukte lang tid på å finne sekkene som var gravd ned uten S/M. Lærdommen må være å aldri utsette seg selv for skredfare, og hvertfall ikke uten S/M!

Litteraturliste:

Horgen, A. 2010. Frilufsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand

Foto:

rødekors.no

Vintertur Hemsedalsfjellet

Hemsedalsfjellet uke 5.

Søndag 27. januar dro hele B2 friluftsliv på vintertur på Hemsedalsfjellet. Vi skulle gå fra Breiestølen til Trøim, iløpet av 6 dager. Turen startet med utfordrende vær og kolonne over fjellet. Dessverre var det dette været vi hadde mest av på turen. Lite sikt, mye vind og vanskelig å orientere. Jeg har derfor valgt å skrive om de ulike måtene vi orienterte på underveis på turen.

Vi hadde som sagt flest dager med dårlig til absolutt null sikt. Dette gjorde det ganske slitsomt å gå, og ikke så trivelig, men ga veldig god læring. For vi hadde ofte ingenting eller svært lite å feste blikket på. Vi fikk derfor øvd mye på å gå på kompassmarsj. Ifølge Horgen (2010) bør man gå på kompassmarsj dersom man ikke kan se noen siktepunkter. Han peker også på at det er en grense for hvor dårlig sikten kan være når man skal forflytte seg i vinterfjellet.

Dårlig sikt denne dagen!
Foto: Thea Foss von Ahnen

Vi utførte kompassmarsjen ved at de fire fremste i gruppa gikk med 5-10 meters avstand på rekke. Nummer en skal kun gå rett frem. De tre neste på rekka har ansvar for at nummer en holder kompasskursen. Det er derfor viktig å ha litt avstand, slik at man kan ser om vedkommende er på riktig kurs. Om man skal korrigere kursen roper man «ett steg til venstre/høyre». På denne måten klarer man å holde seg på kursen, selv om man ikke har noen faste holdepunkter. Vi rullerte på å gå i front, for det krever fokus og konsentrasjon.

Alle må biDRA ;)

Vi hadde to dager med strålende sol og upåklagelig sikt. Da fikk vi gå en og en, fra ett punkt til ett annet.  Vi kunne selv velge hvilken vei vi ville gå, utifra lengde og antall høydemeter. De aller fleste valgte en lenger vei, men med færre høydemeter. Jeg tok ut kompasskurs og gikk rett over toppen, i stedet for å gå rundt. Men ikke i alle tilfeller kan man velge å gå rett frem. Av og til må man gå rundt, for eksempel en klippe.

Fin dag med god sikt!
Foto: Thea Foss von Ahnen

Horgen (2010) forklarer at en enkelt kan parallellforskyve marsjretningen, ved å ta ut en ny retning, 90 grader på den opprinnelige. Dette må gjøres til den siden man vil passere hindringen. Det er da viktig å ha kontroll på hvor langt en beveger seg bort fra original kurs. Videre sier Horgen at en skal følge den nye kursen til en er klar av hindringen, deretter følge original kurs til en er forbi. Så kan en enten fortsette på original kurs og huske at en er x meter bortenfor original kurs, eller gå 90 gradet tilbake, tilsvarende som man gikk ut fra original kurs.

Nydelig morgen ved leirbrudd.
Foto: Thea Foss von Ahnen

Totalt sett hadde vi en fantastisk lærerik tur! Alle var glade for å komme frem, men alle var og glade for å ha gjennomført turen!

Foto: Alle bildene; Thea Foss von Ahnen

Litteraturliste:

Horgen, A. 2010. Friluftsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand