Mat på tur!

I uke 45 var B2 på skogtur i Haukåsen-området. Målet for turen var å finne roen, spise god mat og stresse ned. Vi laget flere virkelig gode middager og stresset helt ned. I dette blogginnlegget skal jeg skrive om matlaging i kokegrop, og hvordan man lager en kokegrop.

Kokegrop klar til bålfyring
Foto:http://www.natursekken.no/c1187998/uopplegg/vis.html?tid=1188274

Det kan være stor glede i å lage mat ute, og det er faktisk ikke så vanskelig som man skulle tro. Har man en gjennomtenkt plan, og har gjort forberedelsene sine, kan det bli virkelig bra. Når man lager mat i kokegrop, er det som regel snakk om lammelår, stor kjøttstykker, fisk osv. Det tar selvfølgelig litt tid for dette å bli godt gjennomstekt, og forberedelsene for å lage en kokegrop, tar også litt tid. Derfor bør man begynne i god tid, og planlegge dagen godt.

Man begynner med å grave en grop som er større enn maten som skal oppi. Men pass på å ikke grav for stor, spesielt for dyp. Det kan da bli vanskelig å få fyr på bålet.  «I tillegg må en ha ca 30 knyttneve store steiner, nokså runde i kantene så de ikke lager hull i aluminiumsfolien som maten pakkes inn i.» (https://bora.hib.no/bitstream/10049/202/1/aadland.pdf).  Gropa settes deretter inn med stein, før man tenner et bål, som bør brenne vel en time.

Når bålet har brent ut, fjerner man kullrestene og noen av stenene. Maten, som er dekket av aluminiumsfolie legges ned i gropa, og dekkes helt med varm stein. Deretter fylles gropa igjen med mold. Det er viktig at man er rask i denne prosessen, slik at man beholder så mye varme som mulig. "Et lammelår med bein krever en drøy time steketid" (https://bora.hib.no/bitstream/10049/202/1/aadland.pdf»

Lammelår laget i kokegrop
Foto: http://ingvildsmatblogg.blogspot.no/2010/10/kokegrop-anno-2010.html

Vi gravde kokegropen vår litt for dyp, og hadde problemer med å få god fyr på bålet.Lammelåret var krydret og satt inn med hvitløk. Det tok forholdsvis lang tid å grave frem maten igjen, når den var ferdig, siden gropa var såpass dyp. Lammelåret vårt var heller ikke helt ferdigstekt, så vi etterstekte det på bålet. Men godt smakte det!

Litteraturliste:

Eli K. Aadland, Mat i barnehagen [internett] Tilgjengelig fra https://bora.hib.no/bitstream/10049/202/1/aadland.pdf  [Nedlastet 13.11.12]

Foto:

- http://ingvildsmatblogg.blogspot.no/2010/10/kokegrop-anno-2010.html 

- http://www.natursekken.no/c1187998/uopplegg/vis.html?tid=1188274

- 

Sporløs ferdsel!

I midten av oktober var vi på veiledertur.  B3 studentene hadde veileder ansvaret, for første- og andreårsstudentene. Vi hadde en flott tur i nærområdet, der det var fokus på enkelt friluftsliv. Vi lagde enkle, fine leirplasser, og turen skulle være lite utstyrskrevende. Vi hadde også fokus på sporløs ferdsel, som dette blogginnlegget skal omhandle.

«Forlat plassen slik du selv ønsker å finne den.» (Bursell  2004:216) Når man ferdes i naturen, er det viktig at vi tar med oss all søppel, og  unngår å gjøre store inngrep i naturen.  Når man lager leir, og trenger raier, er det best om man finner nedfallstrær. Til bålet er nedfallstrær ofte ikke egnet. «Døde trær som ligger på bakken er som regel råtne og fuktige. Tørre kvister som fremdeles sitter på trærne er derimot utmerket brensel.» (Bursell 2004:197) Selv om kvistene er døde, er det viktig og ikke drive rovdrift på skogen.

Når man skal etablere leirplass, og innenfor det, bålplass, er det greit å gjøre litt forarbeid. Om det allerede er en etablert bålplass, bruker man den. Hvis ikke det finnes fra før, må man lage en midlertidig en. Bruk en øks eller spade og fjern torven, og beregn god plass, bålet blir alltid større enn man tror. Torven legges tilside, så den kan dekke bålsåret.  På denne måten kan man forlate leirplassen, uten noen særlige spor av inngrep.

Bålplassen som skulle gjøres usynlig.
Foto: Thea Foss von Ahnen

Når man skal pakke ned leiren, er det viktig å legge raier, ved som er til overs, slik at det ser ryddig og fint ut. Bålet må slukkes grundig med vann. Vedrestene/kullrestene må spres, på best mulig måte. Når bålplassen ikke er varm lenger, legges torven tilbake, slik at såret blir helt dekket.  «Målet er å fjerne sporet av bål mest mulig.» (Bursell 2004:216).

Presenning ble brukt til å frakte vann.
Foto: Thea Foss von Ahnen

Bildeserien over viser hvordan vi ryddet leirplassen på veilederturen. Vi hadde leir rett ved en elv, så vi benyttet en presenning til å frakte vann, slik at vi fikk slukket bålet grundig. Vi hadde fyret godt, så bålet hadde blitt større enn vi regnet med. Torven vi hadde var ikke nok. Vi «skrelte» derfor en stein i nærheten for moselaget sitt, og brukte det. Resultatet ble ganske bra.

Sporløs ferdsel!
Foto: Thea Foss Von Ahnen

Litteraturliste:

Jens, Bursell (2004) Friluftsliv, under åpen himmel året rundt, Landbruksforlaget, Oslo s.216,197

Foto:

Eget arkiv

Brekurs i Jostedalen

I uke 36 var B2- friluftsliv på brekurs i Jostedalen. Vi var på Tuftebreen, Nigardsbreen og Faabergstølsbreen.  Vi hadde mye fokus på stegjernsteknikk, veivalg og kameratredning. I dette blogginnlegget skal jeg ta for meg kameratredning, ved 1:3-talje.

 Scenarioet er at nummer en i taulaget har falt ned i en bresprekk, nummer to i taulaget har hjelpetau i sekken, og er utstyrt med det nødvendige utstyret.  Resten av taulaget holder tauet stramt og holder vekta, mens nummer to kan begynne med redningen. 

 Kameratredning på Nigardsbreen.
Foto: Stein Erik Grytøyra 

Det første han må gjøre er å sette en isskrue i isen ved siden av seg. «På snø brukes snøanker, eventuelt snøbolt eller ei nedgravd isøks, og på is brukes isskrue.» (Haslene 2011:140) I isskruen fester han en karabin og en slynge. I slyngen struper han en klemknute, som festes i hovedtauet. Nummer to roper «avlast tau» til taulaget, og de går sakte frem for å se om isskruen og klemknuten holder vekten.  Nummer to tar så ut hjelpetauet, binder en åttetallsknute i den ene enden, og fester den i karabineren i isskruen. Den andre enden kastes bakover til taulaget. På hjelpetauet skal det festes en karabiner, som nummer en kan feste seg inn på.

Kameratredning
Foto: Stein Erik Grytøyra

Deretter lager nummer to en klemknute på hovedtauet, foran den som avlaster hovedtauet. Så struper han en slynge i klemknuten og setter på en skrukarabiner som festes i sentralløkken, og skrus igjen.  Nummer to er da forsvarlig sikret, og kan knyte seg ut av hovedtauet. Han beveger seg fremover til kanten, med hjelpetauet. Det er viktig at klemknuten er bak han når han nærmer seg kanten, dersom han faller, så blir fallet kortere.

Vel fremme ved kanten får han kontakt med nummer en, og spør hvordan det går. «Snøleppen vil vanskeliggjøre kommunikasjon, og man må ofte helt frem til kanten for å få kontakt med den falne»(Haslene 2011:141). Nummer en får hjelpetauet med karabiner, som festes i sentralløkka. Nummer en må også feste en klemknute fra sentralløkka til hovedtauet, som han må flytte oppover mens han blir dratt opp. Dette er fordi hovedtauet er «hovedsikringen» hans, og han må ikke få slakk på dette.

Tuftebreen
Foto: Thea Foss von Ahnen

Om man er på snødekt bre, kan det være lurt å legge en sekk eller lignende under hjelpetauet, før man drar nummer en opp. Da unngår man at tauet graver seg ned i snøen. Det kan også være aktuelt å bruke et snøanker. Dette skal vi lære mer om på neste del av brekurset, som er tredelt. Første delen foregikk på blåis i Jostedalen, i andre del skal vi trene på snødekt bre i Hurrungane og siste delen er Josten på langs i mai.

Litteraturliste:

Sindre, Haslene (2011) Breboka , Håndbok i brevandring, DNT fjellsport, Oslo s.140, 141.

Foto:

Eget arkiv

Stein Erik Grytøyra

På langtur med sekk!

I uke 36 var hele B2- friluftsliv på høyfjellstur.  I løpet av uka, erfarte jeg mange ting, som kanskje sier seg selv, men likevel er svært viktig.  Nemlig pakking. Hvor mye klær skal jeg ha med, hvor skal ting ligge i sekken, hva skal det pakkes i? Hvor mye komfort kan jeg ha, på bekostning av vekten? Det var mange spørsmål som svirret i hodet mitt den søndagen jeg skulle pakke til høyfjellsturen.  Men nå har jeg funnet svaret på mange av dem, og skal skrive om pakking i dette blogginnlegget.

En sekk på 65l er stort nok for en ukestur.

Når man skal på langtur i fjellet, er det viktig å holde vekta på sekken nede.  Man drar i ett sett med ull, skalljakke og – bukse.  I sekken skal vi ha med ett ekstra sett med ull, henholdsvis til å sove med.  To par ullsokker, lue, votter og hals er det også plass til. Man har strengt tatt ikke behov for mer klær. En dunjakke kan være god å ha med seg, om man ønsker litt ekstra komfort.  Jo mindre klær, desto mindre veier sekken.

Når man har funnet ut hva som skal være med i sekken, skal den pakkes. Den viktigste erfaringen jeg fikk på høyfjellsturen, var å pakke vanntett. Absolutt alt som kan bli vått, må pakkes i vanntette poser! Det holder ikke å ha regntrekk på sekken. Spesielt det helligste av det helligste; soveposen. Hvis soveposen blir våt, er turen ødelagt. Invester i vanntette pakkeposer, det er verdt pengene.

En variant av vanntette pakkeposer.

Når man skal på lengre turer, er det viktig å ha stor nok sekk, slik at det er plass til alt utstyret inni sekken.  «Man bør pakke slik at det tyngste utstyret kommer nederst og nærmest ryggen.»  (Horgen 2010:114) Derfor er det lurt med stormkjøkken, sovepose og lignende i bunn av sekken.  Ellers bør man tenke praktisk når man pakker sekken, med ting som matpakker, ekstra genser osv. lett tilgjengelig. «Slike ting som spade, søkestang og førstehjelpsutstyr må pakkes slik at det er relativt lett tilgjengelig. Spade og søkestang er i så måte utstyr som det er praktisk å ha på utsiden av sekken.» (Horgen 2010:114)

Liggeunderlag pakket i plast, og en kreativ løsning på tørking av sokker.

Iløpet av høyfjellsturen med 6 dager med MYE regn, lærte jeg at å pakke vanntett gjør turen mye hyggeligere. Det kjæreste jeg eide var det tørre ulltøyet og soveposen jeg hadde i sekken.  Jeg hadde heller ikke behov for mer tøy enn det jeg hadde med meg, overaskende lite. Sekken min hadde en behagelig vekt, noe jeg var glad for når høydemetrene skulle til livs. Øvelse gjør mester, og med mer erfaring, blir jeg nok også enda flinkere til å pakke sekk!

Litteraturliste:

Andre, Horgen (2010) Friluftsveiledning vinterstid,  Høyskoleforlaget Kristiansand, s. 114

Foto:

Eget arkiv

Å lage bål!

Vi var på kanotur 23-25. august, hvor vi var innom mange spennende tema. Vi hadde kameratredning og teknikktrening med kano, vi bygde gapahuk, hadde livredning og førstehjelp i fjorden, bålbrenning og primussnakk, for å nevne noen. Jeg skal skrive litt om det å lage bål i dette blogginnlegget. Det å kunne lage et bål til forskjellige formål, er noe en hver frilufts-entusiast må kunne.

Bålkos
Foto: (http://fjerde.no/index.php/1396788)

Det første man må tenke på er hvor man skal lage bålet. Området bør være forholdsvis flatt og i le for vinden. Finnes det allerede etablerte bålplasser, bruker man disse. Bålet lager stygge arr i vegetasjonen, så for å få så sporløs ferdsel som mulig holder man seg unna fjell og sva, da bålet kan lage sprekker. Veden man bruker bør være tørr og gjerne av furu eller gran. Bjørkenever og tyri (furuved som er gjennomtrukket av harpiks) er bra å bruke til opptenningen av bålet.

Bålplasser er ikke pent, så bruk de som allerede er laget, eller  tenk på sporløsferdsel! Foto:(http://firekeeper.org/post/215464416/en-fin-liten-balplass-i-skogen-overfor-oss)

Det finnes mange forskjellige typer bål, alt etter hva som er formålet med bålet. Det vanligste bålet er «pyramidebålet». Det bygges opp med små kvister og never i en pyramideform, og bygges utover med større kubber. Dette bålet egner seg godt som kosebål, til grilling av pølser og lignende. Ulempen med «pyramidebål» er at det lett raser sammen, og at det er vanskelig å tilberede annen mat enn pølser på.

Pyramidebål

Pagodebål er et bål som brenner raskt og kraftig (http://home.hib.no/ansatte/ker/uteskoleaktiviteter/lage_b%C3%A5l.htm) og er lett å lage. Man legger to kubber parallelt, med en liten avstand. De to neste kubbene legger man på tvers av de på bunn. Det er vanlig med fire til fem «lag». I midten kan man bygge en liten pyramide med kvist og never til opptenningen. Denne konstruksjonen gir god lufttilgang, og bålet er lett å fyre opp.

Pagodebål

Vinterbål er det bålet som egner seg best om vinteren. Det lages ved at kubbene legges tett ved siden av hverandre, og det neste laget legges på tvers.  «Noen legger våt ved i det nederste laget slik at det brenner sakte og dermed tar det lang tid før bålet smelter seg ned i snøen.  Uansett lønner det seg å hardtrampe snøen under bålet, og noen ganger kan det lønne seg å ta vekk en del av snøen» (http://home.hib.no/ansatte/ker/uteskoleaktiviteter/lage_b%C3%A5l.htm)

Vinterbål

Det finnes enda flere måter å lage bål på, men de tre nevnt ovenfor er de mest brukte i norsk friluftsliv. Man må velge båltype etter hvilket formål man har med bålet. Skal det lages mat på, skal det brenne lenge, gi mye varme osv. Det viktigste er å være trygg på å fyre opp bål, i forskjellige værforhold. Øvelse gjør mester!

Illustrasjoner:http://home.hib.no/ansatte/ker/uteskoleaktiviteter/lage_b%C3%A5l.htm