Skitur på Jostedalsbreen mai 2013

I slutten av mai dro B2 friluftsliv på en tredagers-skitur over Josten. Vi gikk opp fra Gjerde og kom ned i Fjærland. Vi hadde veldig variert vær, med god- og dårlig sikt. Vi hadde med alt nødvendig utstyr til å krysse breen, og kjørte ned Suppehellebreen i taulag. I dette blogginnlegget skal jeg ta for meg innbinding i taulag. Dette er fort gjort å glemme, men svært viktig at blir gjort riktig.

Over Jostedalsbreen er det enkelte brefall det er fare for å gå igjennom snøbroer, og en må derfor gå i taulag. Når en går med stor sekk, er det anbefalt å bruke både sittesele og brystsele, slik at en ikke blir hengende med hodet ned. Disse to selene blir bundet sammen av et innbindingstau, som også hovedtauet blir bundet inn i.

Innbindingstau, brystsele og sittesele, fra Tuftebreen 2012

Taulag på Nigardsbreen høsten 2012

Ifølge Haslene (2011) er det viktig at det er lik avstand mellom hver av medlemmene i taulaget. Når avstanden er jevn, lager man en åttetallsknute, til å binde seg inn i. Haslene (2011) forteller at en skal starte med å tre innbindingstauet parallelt med sentralløkka, nedenifra. Deretter skal en tre løkka fra bretauet inn på innbindingstauet. Så slår man en åttetallsknute, og lar den ene enden av innbindingstauet gå igjennom løkka på bretauet. Videre forteller han på at man fører de to endene på innbindingstauet gjennom de to festepunktene på brystselen.  Deretter festes de to endene sammen, ved hjelp av to enkle eller doble (avhengig av lengden på innbindingstauet) fiskeknuter.

For å kunne justere avstanden innbyrdes i taulaget, peker Haslene (2011) på at hver enkelt har to klemknuter på bretauet. En foran og en bak. Disse skal festes i en skrukarabin som er festet i sentralløkka. Dette gjør det lettere å justere, slik at en i alle tilfeller kan ha et stramt tau mellom seg.

Til slutt peker Haslene (2011) at det er viktig med en kameratsjekk, som vi kjenner fra klatringen. Da går en to og to sammen, og sjekker hverandres knuter, seler og karabiner. Sjekke at alle spenner er lukket, tau tredd riktig og at skrukarabineren er skrudd igjen. På denne måten sikrer en at alle har gjort det riktig, og ikke glemt noe.

Litteratur:

Haslene, Sindre. (2011) Breboka. DNT Fjellsport

Foto:

Thea Foss von Ahnen

Hurrungane 6.- 8. mai.

I begynnelsen av mai dro hele B2 friluftsliv på tredagerstur til Hurrungane, nærere bestemt Ringsdalen.  Der hadde vi camp, og hadde turer og andre aktiviteter ut fra det området. Første dagen hadde vi fokus på å bevege seg i bratt terreng, kameratredning på snødekt bre og bruk av GPS. De to siste dagene ble brukt på toppturer i området.  Jeg vil i dette blogginnlegget komme nærmere inn på snøbakketeknikk, og bevegelsesteknikk i snødekt terreng.

Når en beveger seg i bratte partier med snø, er det viktig å ha oversikt over faremomentene ifølge Haslene (2008). Det er viktig å se på bratthet, utglidningsfare, rasfare. Haslene peker også på at det bør vurderes om det skal brukes mellomforankringer, dersom gruppen går i taulag og det er bratt.

Når det er bratt, er det enklest å gå på skrå oppover, ifølge Haslene (2008). Førstemann lager gode spor, mens enhver etter har ansvar for å utbedre sporene for de som kommer bak. Isøksa bør en ha i den handa som er nærmest bakken, for støtte.  Dersom det blir så bratt, at skrågange ikke er trygt, benyttes «stakkatogange». Haslene (2008) beskriver stakkato gangen ved at en står vendt mot bakken, med begge hendene på hodet av isøksa, og føttene inntil hverandre. Videre stikker en øksas skaft dypt ned i snøen, slik at en får en slags forankring.

Foto: hvitsterk.no

Videre peker Haslene (2008) på at det er viktig å holde lavest mulig på skaftet, slik at vektarmen blir minst mulig, og øksa ikke blir dratt ut dersom bena glir ut. Når en beveger seg oppover, tar en to steg, og flytter øksa. Haslene peker på at trinnene bør være i lik høyde og store nok til å stå trygt i. Stakkato gang kan bruker oppover, nedover og til siden. Men dersom det er så bratt at stakkatogang kreves, bør en vurdere tau og mellomforankringer.

Isøks
Foto: oslosportslager.no

Skulle en være så uheldig å ski ut, er det ifølge Haslene (2008) viktig å komme seg på magen, med bena først. Isøksa må dras under magen i et såkalt bremsegrep, som gjør oppbremsingen enklere. Har en på stegjern, er det viktig å heve bena, slik at en ikke vipper rundt. Har du ikke isøks, er det mest effektivt å «reise» seg opp på alle fire og bremse med ben og armer.

Litteratur

Haslene, Sindre. (2008). Breboka. DNT Fjellsport

Foto

www.hvitsterk.no

www.oslosportslager.no

Egenferd Hardangervidda

Uken etter påske var det duket for egenferd for gjengen på B2. Vi delte oss selv i grupper på ca fire. Rammene var fjellski, under 30 grader bratthet og innenfor Norges grenser. Min gruppe valgte Hardangervidda, med Finse som utgangspunkt. Vi hadde planlagt en rute, med flere alternativ. Vi endte opp med å ikke følge noen av de planlagte rutene, og måtte følge kriseplanen da vi fikk sykdom i gruppa. Dette blogginnlegget skal derfor omhandle ferdplanlegging.

Ifølge Horgen (2010), er det å legge tid og arbeid i planleggingen av lange vinterturer, svært viktig. Han peker på at det å planlegge godt, sikrer at en velger en ferd etter evne, og i et område etter evne. Utgangspunktet for planleggingen er gruppa som skal på tur, området turen skal skje i og hva som er målet med turen. Det er viktig at alle på gruppa har de samme forventningene for turen. På denne måten unngår en konflikter og skuffelser underveis.

Videre peker Horgen (2010) på at en kan lage en plan A, B og C (kriseplan).  Plan A, er hovedplanen, som er ferden en ønsker å gjennomføre. Med utgangspunkt i plan A, lager en plan B, med endringer der en kan tenke seg det kan trenges. Eksempelvis ved skredfare, utløpsfare, dårlig vær, dårlig sikt, slitne gruppemedlemmer, skade og lignende.

Plan C er kriseplanen, som en tar i bruk om det inntreffer ulykker eller uhell.  Horgen (2010) peker på at kriseplanen må være vel gjennomtenkt og forberedt. Hvem har mest førstehjelpserfaring? Hvem har med førstehjelpsutstyr? Desto mer som er planlagt og forberedt, jo lettere og enklere blir det å takle en eventuell krisesituasjon.

Til slutt nevner Horgen (2010) at det kan bli naturlig å avvike fra planene i visse tilfeller, men en må tenke på visse ting. Eksempelvis dersom en havner i en situasjon der det blir satt i gang en leteaksjon.  På vår egenferd over Hardangervidda, ble det ene medlemmet i gruppa snøblind. Vi utførte så god førstehjelp som mulig, og valgte å avslutte turen, og fine korteste rute ned til vinterbrøytet vei.

Litteratur

Horgen, Andre. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget

Foto

Alle bilder av Thea Foss von Ahnen